Teaterforestillingen som en borganisme
Idet vi velger en tekst, står vi ikke fritt. Uansett hvor mye frihet vi ønsker oss ligger føringene til dramatikeren der. Det er en dobbelstsidighet i å bruke et ferdig manus, man går inn på dramatikerens domene og det er i seg selv en konflikt. Men i vårt valg av stykke stilte vi heller ikke spørsmålet om frihet. Vi hadde et ønske om noen føringer. Og på de premissene passet Utflukt perfekt.
Utflukt er en åpen tekst. Det er få sceneanvisninger og lite føringer fra dramatikerens side. Stykket blir en gåte, og tekstens åpenhet appellerte til oss i den forstand at den la til rette for lek og diskusjoner. Og den har fått oss til å overskride noen grenser vi ikke har nærmet oss tidligere.
Men hvor mye kan man interpolere? Hvor går grensen i fortolkningen? Jeg mener man kan strekke seg så langt man vil. Teksten er et utgangspunkt, men når man har bearbeidet den en stund blir den bare en av flere dimensjoner; talt tekst, undertekst og flere sidetekster. I tillegg blir stykker ofte kuttet i og biter som ikke passer blir tatt vekk.
Jeg har gått motsatt vei. Jeg fikk et inntrykk av at handlingen mellom de to karakterene hadde skjedd før, og valgte å loope en bit av stykket for å vise dette. I tillegg har vi valgt å la scenografien utvikle seg i løpet av forestillingen. Dette tilfører en ny dimensjon som bidrar sterkt i forhold til stykkets forløsning/forknytning.
Og det å legge til dimensjoner, eller lag, av fortolkninger er det som gjør teater magisk. Teksten og karakterene samt tankene til dramatikeren og Stigespillerne og publikum blir slått sammen til noe som for en stakket stund er høyere enn oss selv.
En tanke som slår meg er at en teaterforestilling kan sees på som en kollektiv organisme; flere hjerner slått sammen til én. Innen science fiction-verdenen blir dette kalt en borganisme, eller bare en borg. Tanken om at det er dialogen mellom publikum og verket som skaper kunsten, passer på alle kunstformer. Men ettersom teater foregår i virkelig tid mener jeg dette er nærmere og mer følbart her.
Utflukt er et kort stykke som er bearbeidet med lav intensitet. Det er veldig godt å ha muligheten til å gå så rolig frem som vi har gjort. Valgene og dimensjonene har på mange måter kommet frem av seg selv. Selv om høyt press kan være givende, har tempoet vårt passet veldig godt i forhold til denne iscenesettelsen.
Utflukt er en åpen tekst. Det er få sceneanvisninger og lite føringer fra dramatikerens side. Stykket blir en gåte, og tekstens åpenhet appellerte til oss i den forstand at den la til rette for lek og diskusjoner. Og den har fått oss til å overskride noen grenser vi ikke har nærmet oss tidligere.
Men hvor mye kan man interpolere? Hvor går grensen i fortolkningen? Jeg mener man kan strekke seg så langt man vil. Teksten er et utgangspunkt, men når man har bearbeidet den en stund blir den bare en av flere dimensjoner; talt tekst, undertekst og flere sidetekster. I tillegg blir stykker ofte kuttet i og biter som ikke passer blir tatt vekk.
Jeg har gått motsatt vei. Jeg fikk et inntrykk av at handlingen mellom de to karakterene hadde skjedd før, og valgte å loope en bit av stykket for å vise dette. I tillegg har vi valgt å la scenografien utvikle seg i løpet av forestillingen. Dette tilfører en ny dimensjon som bidrar sterkt i forhold til stykkets forløsning/forknytning.
Og det å legge til dimensjoner, eller lag, av fortolkninger er det som gjør teater magisk. Teksten og karakterene samt tankene til dramatikeren og Stigespillerne og publikum blir slått sammen til noe som for en stakket stund er høyere enn oss selv.
En tanke som slår meg er at en teaterforestilling kan sees på som en kollektiv organisme; flere hjerner slått sammen til én. Innen science fiction-verdenen blir dette kalt en borganisme, eller bare en borg. Tanken om at det er dialogen mellom publikum og verket som skaper kunsten, passer på alle kunstformer. Men ettersom teater foregår i virkelig tid mener jeg dette er nærmere og mer følbart her.
Utflukt er et kort stykke som er bearbeidet med lav intensitet. Det er veldig godt å ha muligheten til å gå så rolig frem som vi har gjort. Valgene og dimensjonene har på mange måter kommet frem av seg selv. Selv om høyt press kan være givende, har tempoet vårt passet veldig godt i forhold til denne iscenesettelsen.
Kommentarer